Det finnes flere forskjellige storferaser, og i Norge er den vanligste rasen Norsk Rødt Fe som egner seg både til kjøtt- og melkeproduksjon. I den senere tiden har det vært mulig å kjøpe kjøtt fra rene kjøttferaser. Et storfeslakt veier gjennomsnittlig 150 – 250 kilo.

Storfekjøtt har ulike bruksområder som varierer med stykningsdelene. Som en tommelfingerregel kan man si at: Kjøtt fra bakparten er mørest og brukes derfor helst til retter stekt i panne og til oksestek. Kjøtt fra forparten, som bog, bryst, bibringe og høyrygg, har mer ben og hinner enn kjøtt fra bakparten. Dette kjøttet egner seg best til kokte retter som kjøtt og suppe, lapskaus o.l.

Årsaken til disse forskjellene er at 2/3 av dyrets vekt hviler på forbena, noe som gir større andel bindevev. Musklene i forparten blir hardere fordi dyrene beveger forparten når de beiter. Kjøtt med mye bindevev trenger lenger tilberedningstid for å bli mørt og velsmakende.

Biffkjøtt er en generell betegnelse på de møre stykningsdelene som indrefilet, ytrefilet, mørbrad, flatbiff og entrecôte.

Entrecôte er gjerne en av biff-favorittene fordi den inneholder mer fett enn filetene,
og blir dermed ekstra saftig og smakfull. Indrefileten regnes som det ypperste av
råvarer og er utgangspunktet for delikatesser som filet mignon, tournedos og chateaubriand.

Biffkjøtt mørnes før du handler det i butikken. Mørt kjøtt har en matt snittflate, mens umørnet kjøtt ofte har en lysere rødfarge med glinsende snittflate.

Kokekjøtt er kjøtt fra forpart og trenger relativt lang tilberedningstid for å bli mørt.
Kokekjøtt er rimelig i innkjøp, og mange av de norske tradisjonsrike rettene er basert på nettopp kokekjøtt.

Storfekjøtt som ikke egner seg til biff- eller kokekjøtt blir renskåret og brukt til karbonadedeig, kjøttdeig, påleggsproduksjon eller andre ferdige
kjøttprodukter.